... om ensomhet

Jeg sitter alene ved middagsbordet i dag.
Sandra og Theodor er på skoletur.
Samuel og Aaron har fremdeles sin formiddagshvil.

Det er stille rundt bordet.
Bare mumlingen fra de ansatte på kjøkkenet høres så vidt.
Og så begynner jeg å høre mine egne tanker.

Jeg kjenner på en følelse av å være forlatt.
Kanskje det er ensomhet, tenker jeg.
Og det bare fordi jeg for en gangs skyld sitter alene rundt bordet.

I kveld skal jeg på besøk til naboen som hver kveld sitter alene rundt sitt bord.

... om min fortreffelighet

Hvor kommer det fra mon tro?

Min trang til å mene så mye om så mangt.
Mitt behov for alltid å forstå bedre enn de andre.
Min tro på at jeg vet bedre.
Mitt ønske om å bli hørt slik at andre kan lære.

Er det fordi jeg er klokere?
Er det fordi jeg har bedre utdannelse?
Er det fordi jeg er bedre utrustet fra skaperens hånd?
Eller er det rett og slett fordi jeg er norsk?

Hvor kommer det fra mon tro?

Men hva vet jeg egentlig om de andre?
Hva er de utrustet med?
Hva har de for utdannelse?
Hvilke erfaringer bringer de med seg?

Med hvilken rett kan jeg heve min stemme?
Med hvilken rett kan jeg dømme deg?
Med hvilken rett kan jeg hevde at mine tanker er bedre enn dine?
Med hvilken rett kan jeg mene at jeg vet bedre enn deg?

Kanskje det kommer fra meg selv!

... om ingen tanker

Nå er det lenge siden jeg har skrevet ned mine tanker, tenkte jeg.
Er det fordi jeg har vært mye på farten med jobb og kolleger
Tenker jeg ikke når jeg jobber, eller?
En ikke helt bra tanke, tenker jeg.

... om innvandrere.

Jeg er en typisk innvandrer. Jeg skiller meg veldig ut i det afrikanske landskapet med min lyse hud og nordiske utseende. Jeg snakker gebrokkent fransk og det er en god del av landets skikker og tradisjoner jeg ikke forstår meg på. Jeg bor i en slags getto sammen med andre innvandrere fra Norge, Tyskland, Frankrike og USA.

Jeg er skeptisk til folkene rundt meg. Hvem lurer meg i dag? Er han en tyv, mon tro? Snakker hun sant hun som sier hun ikke har penger? Er det farlig å gjøre så? Er det forsvarlig å reise dit?
Jeg ser trusler overalt. Er det virkelig slik, eller er det kanskje fordi jeg er innvandrer at jeg oppfatter det slik.

Jeg tenker at kanskje er innvandrere i Norge like skeptisk mot meg bare fordi jeg er norsk. Og kanskje det er derfor det er så få innvandrere på Frogner for der er det jo farlig å ferdes fordi det bare er nordmenn der.

... om frykt

Når jeg blir syk eller skader meg forsøker jeg alltid å finne naturlige og rasjonelle forklaringer. Jeg var ute i regnet og frøs. Jeg ble smittet av den eller vet hvor sykdommen kommer fra. Jeg var uoppmerksom og så ikke grøftekanten, jeg gikk inn i en hard takling og brakk benet, jeg tøyde ikke ut, jeg varmet ikke opp, jeg løftet tungt. Jeg har alltid en fornuftig forklaring på mine plager.

Mange av mine venner i Kamerun har det ikke som jeg. Når de blir syke eller skader seg har det også en årsak. Men årsaken finner de ikke hos seg selv, men ofte hos noen andre. De spør seg hva har jeg gjort som gjør at noen vil meg så vondt. Hvem er det som plager meg med å overføre sin sykdom og plage til meg? Hvem er som har kastet onde krefter på meg? Mye av redselen som oppstår ved sykdom og skade er basert på frykt for andre mannesker sin bruk av onde krefter.

Det onde og det gode er realiteter her i landet og det onde kan manifesterer seg i skade, sykdom og død. Onde krefter og gode krefter er en virkelighet som fører til mye frykt og en form for lojalitet som for meg er vanskelig å forstå.
Frykt er en virkelighet som betyr mye for hvordan ting henger sammen og hvordan samfunnene og samfunnet fungerer her i Kamerun. Det er en realitet som er vanskelig å trenge bak for meg med mitt rasjonelle tankesett.

Det er en virkelighet og i denne virkeligheten lever jeg og arbeider jeg.

Og det er i denne virkeligheten jeg forsøker i ord og handling å vise til friheten vi har i Jesus Kristus.

... om giverglede

Jeg er glad.
I dag har jeg hatt en god dag, tenker jeg før jeg sovner.

Jeg har kjøpt bananer av en ung jente for å hjelpe henne med å få penger til en skrivebok til skolen.
Jeg har kjøpt gulrøtter av en gutt fordi han trengte penger til skoleuniform.
Jeg har gitt litt penger til blind mann jeg kjenner.
Og kokken trengte medisin.
Til og med en prest har fått av meg fordi han nesten ikke hadde fått noe lønn på flere måneder.
Ja, så var det han som skulle bygge seg et lite hus før han kunne gifte seg

I dag har jeg hatt en god dag, tenker jeg før jeg sovner.
Men så tenker jeg også: Er det ikke slik at noen må få vite om det før jeg blir skikkelig glad.

Herre, tilgi at jeg soler meg i min egen godhet, hjelp du meg å se utover meg selv.
Herre, kle av meg min stolthet og lær meg å se all uretten omkring meg.
Herre, hjelp du meg å se nøden slik nøden er, hjelp meg å hjelpe uten betingelser.
Herre, la meg være et redskap for å avskaffe urettferdighet

Nå er det kveld. Alt er stille rundt meg, det kjennes godt.
Men i morgen er det hverdag igjen.

Og hva tenker jeg egentlig i morgen?

... om søppel, gjenbruk og forbruk

Da jeg kom tilbake til Ngaoundéré etter sommeren i Norge var det en ting som virkelig var blitt forandret her i byen. Søppelhaugene som i fjor sperret flere av veiene både inn til byen og inne i byen var nå borte. Der hvor det før var en søppelfylling midt i veien er det nå utplassert en container som tømmes jevnlig. Søppelkaoset er faktisk blitt erstattet av et helt nytt renovasjonsssytem med gatefeiere, søppeltømming, lastebiler, bulldoser og til og med en moderne søppelbil. Om det skyldes bytte av ordfører i byen, sentrale myndigheter eller hjelp fra utlandet vet jeg faktisk ikke. Men de fleste jeg spør blant folk i byen sier det skjer ved hjelp av penger fra Europa. Så får vi bare håpe at dette er begynnelsen på et system som varer ved over lengre tid med egne krefter og ressurser, er bærekraftig som bistandsterminologien sier.

En annen positiv ting å observere for oss vestlendinger er graden av gjenbruk her i Ngaoundéré. For det første importeres det mye brukt fra Europa, f.eks. klær, sko, biler og motorsykler. For det andre repareres ting her mange ganger før det ikke kan brukes til sitt egentlige formål lengre, deretter får mange ting et nytt liv som noe helt annet. Skjorter blir vaskekluter, bilfelger blir kirkeklokker, utslitte mopeddekk blir leker for barna og tomme blikkbokser i alle størrelser fungerer som hele trommesett.

Søppelhåndtering og gjenbruk er synlige observasjoner av positive hverdagsopplevelser her i byen. Hjemme i gode Norge feier vi den slags under teppet. Systemene for søppelhåndtering er så gode at vi slett ikke tenker over hva vi sløser, hva vi kaster eller hva vi forbruker. Fordi vi ikke ser det. Hadde det bare av og til, tenker jeg, kunne dukket opp et søppelberg i gatene slik at vi bokstavelig talt kunne sett vårt overforbruk, luktet på vår overflod og kanskje følt vår avmakt.

Så er det kanskje allikevel slik at innbyggerene her i Ngaoundéré faktisk er mye mer miljøvennlige enn oss nordmenn flest. De forbruker mye mye mindre, de gjenbruker mye mer og de kaster nesten ingen ting.

... om fred

Gå i fred og tjen Herren med glede.
Enda en uke i fred. Hver søndag får jeg det repetert. Også neste uke skal jeg gå i fred og tjene Herren med glede. Enda en uke uten konfrontasjon, uten å ta opp det som plager meg. Hvor lenge skal jeg holde på slik? Hvor lenge skal jeg gå i fred?

Gå i fred.
Samvittigheten plager meg; jeg vet bedre og burde ha sagt fra for lenge siden.
Urettferdigheten plager meg; jeg har sett det lenge og burde gjort noe med det.
Uretten plager meg; jeg vet om det, men gjør ingenting.
Frykten plager meg; jeg ser ting, men tør ikke.

Tjen Herren med glede.
Hvordan kan jeg være glad når jeg svikter min neste?
Hvorfor skal jeg juble når så mange rammes uskyldig?
Hvor kan jeg synge lovsanger når Gud straffer så blindt?
Hvem skal jeg glede meg sammen med?

Gå i fred.
Fred med meg selv og fred med andre.
- Nei, det er ikke det som er viktig.
Fred med Gud og frihet til opprør.
- Ja! Når det virkelig gjelder.

Tjen Herren med glede.
Unnlatenhet må ikke forveksles med fred.

... om verdioverføring

Jeg bor en by der folk er preget av store kontraster mellom et tradisjonelt kamerunsk landsbyliv og begynnelsen av et såkalt moderne byliv preget av vestlige verdier. Brytningene er dramatiske mellom et tradisjonelt tanke- og levesett basert på felleskap og lojalitet og et liv i byen som mer preget av individualisme og behov for å markere eget eierskap.

Individualismen fører med seg ensomhet og sosiale problemer som er ukjent i landsbyen. For eksempel når en mann dør i Kamerun er det tradisjonelt mannens familie som tar seg av familien til avdøde, det er gjerne en bror som arver hjemmet. Hjemmet inkluderer både kone, barn og hus. Men i byen har man nå lært at det ikke alltid er god takt og tone å arve kone eller barn, derfor hender det at brødrene bare tar huset og eventuelt andre eiendeler. Kona og barna står igjen på gata med tomme hender. Og uten et offentlig sosialkontor å gå til.

Behov for eierskap er veldig synlig i byen i form av biler, helst store SUV'er eller tyske statusmerker. Har man på en eller annen måte klart å skrape sammen nok penger til å kjøpe en bil, eller disponerer bil på annen måte, er mye gjort. Og har man først bil må den vises fram, derfor kjører vi helst der hvor mye folk samles. Og best av alt er at når man kjører en stor SUV eller noe slikt får man også nye rettigheter i trafikken.

Jeg kjører SUV.